Skål!

Før snakket jeg en del med andre ungdommer som var som meg. Det var vel spesielt seks gutter og to jenter. To av guttene og den ene jenta hører jeg ike lenger noe fra. De har meldt seg helt ut virker det som. Sikkert et tegn på at de føler at de er ferdige. Jeg forstår de godt at de helst vil leve et vanlig liv og kanskje glemme alt det som var. Men jeg lurer ofte på hvordan det går med dem. Har de klart seg, er de ferdige, er det derfor de har meldt seg ut? Eller sliter de fortsatt?

De resterende guttene holder jeg fortsatt kontakt med nå og da via msn. Alle har fått hormoner og alle har tatt eller står på venteliste for operasjoner. De har det fint tror jeg, de lever endelig det ordentlige livet. Den andre jenta gav opp, eller tok en pause for en stund. Rikshospitalet ble litt vel tøft. Det forstår jeg godt. Er i grunn usikker på hvor det ble av hun også.

Det er rart egentlig, å se hvordan guttene, eller, de er vel strengt tatt menn nå, har forandret seg. Det er helt herlig å vite at de har det bra og at vi klarte oss. Vi kom oss gjennom og står endelig på den andre siden vi snakket om og lenget etter så det gjorde vondt.

Skål for de som klarte seg! Og skål for de som forsvant, håper de har det bra!




Det var vel den her linken alt surret i huet begynte med.... Håper du får det du har krav på, Ask! Lykke til med utstillinga!

http://www.blikk.no/nyheter/sak.html?kat=1&id=19408

Fortelle kollegaer?

Jeg begynte i ny jobb i september i fjor, midt under alle operasjonene og legetimene. Jeg var rimelig åpen om det til sjefen og avd. lederen siden jeg kom til å ha en del fravær. Spesiellt sjefen følte jeg at virkelig var interessert i min situasjon og var genuint opptatt av hvordan jeg hadde det. Det var godt egentlig å ha en utenifra som faktisk brydde seg, det hadde jeg ikke hatt siden tysklæreren min på videregående.

Jeg tror det var en uke før hysterektomien at jeg bestemte meg for å fortelle om situasjonen min til de tre nærmeste kollegaene mine. Følte det var på tide med en forklaring til de mannlige kollegaene som sikkert lurte på hvorfor jeg var så engstelig i garderoben. I min jobb, spesiellt på vinteren skifter man fra innerst til ytterst flere ganger om dagen og det er helt naturlig å skifte med andre i rommet. Det var så klart litt vanskelig for meg. Begge gutta tok det bra, litt små spørsmål og litt usikkerhet, men etter hvert gikk det seg til igjen. Fortalte det også til hun jeg jobbet mest med på den tiden og hun tok det på samme måte som sjefen, hun virket ikke nysgjerrig, men interessert. Mot jul fortalte jeg det til enda fler kollegaer, alle tok det fint, bortsett fra ei virket det som, men hun sluttet like etter alikevel.

I begynnelsen angret jeg på at jeg hadde gitt fra meg den ene arenaen der ingen kjente meg eller min historie. Men hva skulle jeg gjøre da? Det er ikke lett å skjule alt når man har en aktiv jobb og er i kontakt med mennesker hele tiden. Jeg gjorde det rette.

Det var litt krunglete etter jul da nye vikarer kom og gikk og det ble på en måte pratet åpenlyst om min historie og de fikk med seg bruddstykker. Jeg fortalte så mange løgner at jeg gikk helt surr selv. Til noen sa jeg at jeg hadde en hormonfeil, og til en annen sa jeg at sprøytene hadde noe med vitaminer å gjøre. Jeg fikk litt små panikk da spørsmålene kom at jeg bare surra sammen noe brukbart på sparket. Hysterektomioperasjonen min og grunnen til at jeg ikke kunne løfte så mye rundt var pga en blindtarmsoperasjon osv. Det beste hadde kanskje vært å bare være helt åpen, men jeg synes det hadde blitt litt feil. De hadde ingenting med mitt privatliv å gjøre, men samtidig så ville jeg jo fortsatt kunne snakke med de kollegaene som visste det.

Etter den siste operasjonen min føler jeg meg plutselig helt normal. Jeg er ikke lenger redd for å avsløre meg for det er ikke lenger synelig. Dessuten føler jeg at de andre ser på meg annerledes. Jeg er endelig "en av gutta" på en måte.

Alt i alt tror jeg at jeg gjorde det rette ved å fortelle. Før var det et rimelig stort samtale emne for meg, men nå snakker jeg aldri om det lenger for det er ingenting å snakke om. Jeg er ferdig med den delen av livet mitt og det tror jeg de andre forstår. Plutselig kommer jeg på det igjen at "Oi, ja, jeg er annerledes.", men jeg kjenner ikke lenger det stikket i hjertet som jeg gjorde før. Nå er jeg fornøyd med å være litt annerledes.

Nå har den feite dama offisielt sunget seg ferdig.

Fikk her for leden en epikrise fra Rikshospitalet. Det er en slags oppsummering over min tid der inne. Det hele var på to ark og skulle liksom oppsummere mitt liv. Det ble mye rart. Mye viktig stoff manglet og en del tåpelig fakta hadde sneket seg inn. Jeg forstår ikke hvorfor det at jeg er redd tordenvær har hatt noe som helst med min diagnose å gjøre....

Jaja, vet jeg har nevnt det før, men nå er jeg da altså heeelt ferdig på GID-klinikken. Herlig.
Var på siste møte her om dagen. Tok et kvarter tror jeg. Kirurgen skulle sjekke arrene og spørre om jeg ønsket noe mer. Jeg har siden mitt første møte med GID fortalt akkurat hva jegønket meg, men de måtte vel bare firedobbel-sjekke. Nei, jeg ønsker ikke å korrigere, nei jeg ønsker ingen penisoperasjon. Da ønsker vi deg lykke til i livet, farvel!
Kirurgen spøkte og sa at om jeg ikke ønsket noe mer så skulle ikke hun påtvinge meg noe. Da kunne jeg fortelle at det hadde riksen allerede gjort og var fortsatt en smule snurt for det. Jeg hadde jo trodd at jeg ville få lov til å dele noen av mine synspunkter på ting, men det ble det plutselig dårlig tid til. Det fikk vi gjøre på neste oppfølgingssamtale neste år. Ja, det kan du tro. Det blir ingen oppfølgingssamtale. Har jeg sagt jeg er ferdig,- er jeg ferdig.

Hører du? FERDIG, FERDIG, FERDIG!!!!! Mohahahahahah!!!!

Jatta, og slik går no dagan... spør fåglarna...

Den største utfordringen

Fra HBRS åpent forum:

flammen
29.05.2009 22:27

Hei Jeg driver med et eksamensprosjekt som jeg lurer på å knytte opp til dette temaet. Så hvis dere er behjelplige så lurer jeg på nettopp på hva DU syntes er eller var den største utfordringen når det gjelder å bytte kjønn? Kan gjerne komme med fler ting, om dere er anonyme eller ikke spiller ingen rolle. Men jeg håper noen kan tenke seg å dele litt, så jeg muligens kan bruke dette temaet.Mvh Flammen



Her er mitt lille bidrag. Kunne like gjerne poste det i bloggen. Bare en liten ting som andre har påpekt i innlegget, det heter ikke å bytte kjønn. Korrigere funker bedre.

Man skulle tro at det største problemet var å godta seg selv. Det var egentlig ikke det. Jeg likte og liker den jeg er så lenge det bare handler om meg, men som ved så mange ganger før, når samfunnet begynner å blande seg inn begynner også mine problemer. Jeg følte meg aldri mindreverdig før mennesker begynte å påpeke at jeg i deres øyne var en genfeil som burde dødd under graviditeten. Tenk at det finnes så ondskapsfulle mennesker...

Den største utfordringen for meg var å komme over frykten for å bli avvist. I mange år levde jeg i min egen lille hule og hatet verden og alt den stod for. Mennesker var motbydelige kryp som kun levde for å gjøre mitt liv til et helvete. Ja, sånne tanker hadde jeg faktisk. Jeg var veldig deprimert, selvsentrert og egoistisk. Et rimelig vanskelig menneske å ha med å gjøre. Sannheten var jo ikke at jeg hatet alle mennesker, jeg fryktet dem. Jeg var redd hele tiden for hva folk ville gjøre mot meg. Jeg følte meg mindreverdig. Om et barn jeg møtte langs veien var respektløs og slang med leppa følte jeg bare at jeg fortjente det. Jeg hadde ikke selvtillit til å sette ungen på plass, ikke en gang overse det. Jeg bare nikket og gikk videre. Slik var jeg. Jeg hadde ingenting her og gjøre, jeg var mindre verdt enn andre mennesker. Senere begynte angsten for hva folk kom til å gjøre med meg. Jeg var redd folk ville spytte på meg eller slå meg bare de så meg, for det hadde de all rett til nå når de visste hva slags uhyre jeg var.

Det er rart å tenke på at dette var logisk i mitt hode. Det er jo helt ufattelig. Jeg er så glad jeg etter hvert klarte å møte ukjente menneskers øyne igjen uten å være redd. Nå går jeg med hodet høyt hevet og er sogar stolt over at jeg er ftm. Om noen jeg ønsker å bli kjent med avviser meg enten for den ene eller den andre grunnen tenker jeg ikke lenger automatisk at det er min skyld. Noen mennesker liker ikke "sånne" som meg, men det er ikke min skyld, det er bare deres snevre måte å tenke på. Det er synd på slike mennesker. Tenk så mye de går glipp av. Heldigvis er de aller fleste mennesker veldig åpne.

Jeg har ingen grunn til å være redd for å vise hvem jeg er lenger. Det meste av frykten kom fra hodet mitt som på den tiden ikke akkurat var velfungerende, men som i dag funker akkurat som det skal. Ftm og stolt av det!

Kjærleik...

Kjærlighet kan ofte være komplisert og jeg skal love deg at det ikke blir mindre komplisert av å være "spesiell"...



Jeg er så heldig at jeg allerede i barnehagen fant min ene. Hun spurte om jeg likte jordbær og da var jeg solgt. Siden har det gått litt hit og dit, men det er fortsatt oss to. Min Lilje var det første menneske jeg turte å fortelle om meg selv til. Det var i slutten av 8. klasse jeg endelig hadde samlet tankene nok til å si det. Da jeg hadde grått meg gjennom forklaringen var det første hun sa "Det har jeg alltid visst, vennen min." Det finnes virkelig ikke et bedre menneske.



Det er jo ikke slik for alle. Noen må lete en stund før de finner noen, mens andre bare random pløyer seg gjennom det som er å finne på to bein. Greit nok. For mtf'er og ftm'er er det ofte en vanskelig sak å skulle forholde seg til et annet menneske på den måten. Når du føler at kroppen har svikta deg totalt er det ikke lett å la et annet menneske komme innpå deg. Jeg regner meg selv som aseksuell uten sammenheng med det at jeg er ftm for øvrig. Jeg er bare en av de som ikke finnes opptatt av andre mennesker på den måten. Sikkert noe hormoner som har slått seg vrange når det gjelder det også.

Ville egentlig bare bruke et innlegg på å skryte Lilje opp i skyene jeg da...

Hun har vært helt fantastisk. Hun har latt meg være når hun har skjønt at jeg trengte det og latt meg få fortelle istedenfor at hun skal spørre og grave. Det er det som er så fint, det at hun lar meg leve som en vanlig mann og lar meg få bestemme når jeg ønsker og fortelle noe "uvanlig". Det har vært vanskelig å være normal gjennom hele denne prosessen, derfor er det herlig at det fins folk som Lilje som kan få meg til å være som alle ande bare ved å være seg selv.